Grenser
ta din plass og utrykk din begrening
Det finnes ikke grenser for hvor mye vi må sette grenser for i løpet av en dag. Vi må forholde oss til hva vi gir oss selv og andre lov til, og det gjelder alt mulig. Hvor lenge vi sover, hva og når vi spise, hvor mye tid jobben skal ta etc. Vi må hele tiden prøve å avgjøre hvor mye vi har kapasitet til og finne ut hvor grensen går for hvor mye vi skal la andre påvirke hvor vi setter grensene.
Vi trenger å bli respektert
For å lære å stole på vår egen evne til å ta gode valg trenger vi å bli respektert. Når en respekterer en annen sender en noe tilbake til den andre som indikerer at en ser og forholder seg til personens grense og verdier.
«Vi er hverandres verden og hverandres skjebne» skrev Løgstrup. Nyere forskning viser at vi har speilnevroner som oppfatter hva den andre føler. Vi lever i et tett samspill med andre og er avhengig av gode relasjoner. Vi ser oss selv i de andres blikk og respons. For å tåle oss selv trenger vi å møte et ansikt som tåler og et hjerte som rommer oss og føler med oss. Blir vi møtt på en god måte tåler vi å avsløre vårt sanne jeg.
Uten grenser smelter vi sammen med den andre
Forskere mener nervesystemet trenger samspill og oppmerksomme nærvær fra andre for å utvikle seg. Spebarn opplever å være så tett sammenvevd med andre at de kjenner seg oppslukt og omsluttet. Barnet skiller ikke mellom seg selv og mor. Sammensmeltningen er i stor grad en grenseløs opplevelse hvor det i liten grad skilles mellom meg og deg.
Dette kan vi delvis gjenoppleve i samhandling med andre hvor vi har felles fokus. Noen opplever å ha et stort sug etter å oppleve denne typen nærhet. Mennesker med svak bevissthet om egen og andres intim grense kan oppleves invaderende. Det kan være slitsomt å være den som har svake grenser. For eksempel kan en bli smittet av sorg eller sinne uten å forstå hvorfor. Det er forvirrende, og oppleves som et energisluk.
Differansiering - å bli bevisst grensen mellom meg og deg
Gjennom trassalderen og senere ungdomstid løsriver vi oss fra omsorgspersonene. Vi oppdager at vi er et selvstendig individ med fri vilje som må ta ansvar for sine valg.
For å bli trygg i oss selv, trenger vi noen som beundrer og støtter oss i prosessen med å utforske våre egne ønsker og behov. Ettersom vi får et språk og forståelse for de opplevelsene vi har i møte med verden utvikles evnen til å tolke egen kropp og velge hva en vil gjøre med impulsene. Tenkehjernen gjør det mulig å validere egne behov for så å vurdere dem opp mot rasjonelle tanker og ideer om hva vi skulle, burde, måtte ut fra sosiale regler. Mentalisering gjør det mulig å leve bevisst, ta ansvar, lede seg selv og sette gode grenser.
Grenseoverskridelser og forsvar
Vi trenger et forsvar ved grensene våre. For å ivareta dype behov for verdighet og tilhørighet bruker vi ulike forsvarsmekansimer. Disse har 4 hovedkategorier som den automatiske hjernen velger ut fra hvordan den oppfatter den gitte situasjonen: Gråt, kamp, flykt eller frys.
Mange opplever at de straks de kjenner at noe blir for mye får lyst til å gråte. Dette er en tilknytningsmekanisme som forteller andre at vedkommende er overveldet og trenger støtte. Andre går direkte i kamp-modus og bli sinte. Dersom en står ovenfor en altfor stor «kjempe», og kjenner seg avmektig vil en instinktivt kjenne for å flykte. Dersom angrep eller flukt oppleves umulig vil kroppen kjenne seg overveldet og handlingslammet. En går i «freeze» og blir enten veldig slapp i muskelaturen eller stiv og anspent. I denne tilstanden kjenner en seg fanget av skam, maktesløshet og håpløshet.Kroppspråket setter grenser
Vi kan bruke ord for å sette grenser, men vi signaliserer det best med kroppsspråket. Stramme muskler fungerer som en rustning, det gjør oss harde og i stand til å holde fast på egne meninger og ivareta verdier og behov. Dersom vi føler oss ivaretatt og trygge mykner vi opp. Kroppen blir smidigere hvilket er et signaler til andre om at vi kommer med fred. Andre kan oppfatte at en er bløthjertet og ta det som en invitasjon eller trussel.
Når en ser inn i øynene til en som er trygg og tilstede, kan det gi en fornemmelse av at en kan se rett inn i deres hjerte. Det kan oppleves inkluderende og beroligende, men det kan også oppleves skremmende for den som er redd for å avsløre sitt sanne jeg.
Å bøye seg for den mektigste
Å gjemme seg i skallet som en skilpadde, kan ofte avvæpne en som er sint eller ekstremt ærgjerrig. Når en bøyer hodet og trekker inn brystet sendes et signal om at en bøyer av, trekker ut sin egen mening og gir etter.
Når det er tryggest med distanse
Føttene mine er tynnhudede om våren, men når jeg har gått barbeint en tid utvikler jeg elefanthud. Huden er en av våre grenser som kan bli hardere dersom vi utsettes for smerte. En som omtales som tykkhudet tåler tilsynelatende mye, fordi den er vant til å bli tråkket på. Det er ikke nødvendigvis slik at personen ikke berøres, den har bare vendt seg til å stenge av, holde folk på avstand og gi inntrykk av at de «ikke trenger de andre». Bak fasaden lengter de fleste etter nærhet og felleskap.
Harde grensene må tines opp litt etter litt
Harde grenser er som hard hud. De kan være en fordel inntil de når en viss tykkelse. Blir grensen for hard blir den lite elastisk. Elefanthud kan gjøre deg ufølsom. I tillegg kan den lett slå sprekker slik at du kjenner en dyp stikkende smerte hver gang en setter ned foten. Mennesker som oppleves harde og tykkhudede lengter etter nærhet de også, men de våger kanskje ikke å få for mye av det på en gang.
Noen oppfatter mer av det som skjer utenfor seg selv enn på innsiden
Barn trenger å ha kontakt med viktige andre. De trenger å se inn andres øyne og oppleve at de blir likt. Barn kan derfor venne seg til å fortrenge tanker og følelser som stresser viktige andre. Stress gjør mennesker fjerne og noen ganger uforutsigbare.
Den som har foreldre som oppleves utilpass, kan være villige til å gjøre mye for å berolige foreldrene så de blir tilgjengelig for kontakt. Den som vokser opp slik utvikler ofte en spesielt god evne til empati og medfølelse med andre. Denne gaven kan være god å ha dersom en også blir i stand til å lytte til seg selv.
Terapi kan handle om å avklare grenser
Mange søker terapi for å utvikle evnen til å sjeldne mellom egne og andres følelser. Hvis en ikke kjenner sine egne behov er det lett å strekke seg for langt. Ettersom en så lett forstår hva andre trenger, kan en også plages av over ansvarlighet. En tar på seg ansvaret for andre, og kjenner på dårlig samvittighet for å ikke gå inn og hjelpe dem med deres behov. De står derfor i fare for å invadere andre eller signalisere til dem at de ikke kan klare seg uten støtte. De kan også gå rundt og tro at andre tenker likt, og forvente at andre dekker deres behov uten at de spør om hjelp. Hvis en ikke tør løfte frem egne behov vil en ofte tenke at en bli overkjørt og misforstått.
Når grensen er nådd
Noen ganger kan vi sette en tydelig grense for oss selv. Vi kan bestemme oss at noe er forbudt, for eksempel sukker. Regler kan gjøre at en slipper å vurdere hva en skal, derfor finnes det frihet i gode grenser. Samtidig er det en del situasjoner som vil oppleves trange og låst hvis vi alltid skal følge en regel. Hvor trygg og uthvilt du er påvirker hva du ønsker, trenger og vil. Når du har sovet godt, spist, har kontroll, god tid og gjør ting du er gode på tåler du mye. Andre ganger er vi sårbare. I utfordrende livsperioder er det vanskelig å forholde seg til egne eller samfunnets ideer om at vi burde tåle, skulle ha orket osv. I situasjoner hvor vi opplever oss utfordret eller utilstrekkelige trenger vi å forsvare oss.
Bevisstheten om dine grenser kan trenes opp!
Gjennom samtaleterapi kan en reparere gamle sår og gjenopprette en god flyt mellom tanker, handlingsimpulser og emosjoner. Det finnes en rekke praktiske øvelser og konkrete teknikker en kan lære seg for å klarne tankene. I tillegg kan det være nyttig å styrke kontakten med kroppen og de fysiske grensene. For eksempel ved å gjøre øvelsen i det grå feltet.
STYRK KONTAKTEN MED DIN FYSISKE GRENSE!
Denne øvelsen er ment for å styrke kontakten med egen kropp og dine fysiske grenser.
1) Tapp deg selv med høyre hånd inni venstre håndflate 10-30sek.
2) Stopp opp og observer etterdønningene i håndflata. Ha oppmerksommheten rettet mot dette området i ca 10-30sekunder.
3) Forsterk kontakten med hånden ved å si noen annerkjennende ord til den/ velsigne den. for eksempel: Dette er min hånd. eller Jeg liker den.
4) Gjenta øvelsen på så mange kroppsdeler du opplever det ok å jobbe med. Stopp dersom det oppleves for mye.
KILDER:
Pat Ogden og Jenina Fisher (2018) «Sensorimotor Psychoterapi»
Knut E. Løgstrup (1991) «Den etiske fordring»
Marianne Bentzen (2018)
«The Neuroaffevtive Picture Book»
Jenina Fisher (webinar 15 april 2023) «Undoing the Damage: Healing from the Shame of Trauma»